Posted by Ian on August 20, 2009 under Uncategorized | 
Fiskeriene i Forandring– Finanskrisen–Fiskeriene i Fremtiden.
Stortingsvalg 2009—årets største reality-såpe
Den rød-grønne regjeringen snakket så høyt om en ”ny kurs” i fiskeripolitikken i ukene før Stortingsvalget 2005. Her kunne det virke som de hadde gjort opp en klar mening om hvor de ville og hva de synes var nødvendig for å nå målet. Fiskerinæringen har til nå hatt en fire år lang ”blå tur” ut i den ”blå åkeren”, tilsynelatende til tider uten hverken oppdaterte kart eller korrigert kompass. Mange kystfiskere opplever turen som en psykologisk berg og dal bane etter fiskeriministeren på vegne av regjeringen overtok styring av hverdagen til beboere på kysten. Disse fire turbulente årene startet da fiskeriministeren innførte en ”struktur time-out” og opprettelsen av ”strukturutvalget”. Her handlet fiskeriministeren klokt! Mindre klokt derimot var å begrense utvalgets arbeidsområde til eierskap i fiskeflåten. Fremtiden til fiskerinæringen er ikke kun et spørsmål om hvem som ”eier” ressursene, men mer et spørsmål om vi tar de rette strategiske valg. Her trengs det forutsigbare, tidsriktige og vel gjennomtenkte rammebetingelser, for bare det som er godt forberedt kan improviseres.
Finanskrisen viser hvor sårbar den Norsk hvitfisk næringen egentlig er i et globalt marked med økende mengde av billig fisk som pangasius og tilapia fra lav kostland som Vietnam og Kina, frossen torsk fra Island, Russland og USA, og ikke minst vår egen billige laks. Fangst leddet i hvitfisk sektoren må bli mer konkurransedyktig i forhold til andre produsenter av sjømat både ute i verden og her hjemme i Norge. Råstoffsprisen må stå i forhold til det markedet er villig til å betale for det. Situasjonen mange saltfisk produsenter finner seg i for tiden er uholdbart. Spørsmålet er hvor lenge de klarer å spille på lag med både fiskere og markedet ut i verden? Kystflåten risikerer nå en ”amputasjon” av flere mottaksanlegger fra et allerede sterkt redusert mottakstilbud langs kysten av Nord-Norge. Uten oppadgående fiskemottaker stopper Fiskeri-Norge.
På tross av at fiskerinæringen i Norge er velsignet med noen av verdens best kvalifiserte mennesker, blir likevel næringen til tider oppfattet som mindre intelligent. Vi kan ta for eksempel miljømerking av NØ arktisktorsk, og dilemmaet til kystflåten på grunn av kysttorsk problematikken, eller at saltfisknæringen er blitt priset ut av markedet av andre aktører som tydeligvis har fulgt bedre med utviklingene i markedene. Deler av fiskerinæringen trenger en realitets sjekk angående hvor vi er, hva vi består av, hvor vi vil og hva som må til for å komme dit. God distrikts politikk er mer avhengig av vel drevede butikker enn populistisk politikk i forkanten av et Stortingsvalg. Det kan være lurt med et strategisk-visjons utvalg, for å sette de midlene som er nødvendig for en helhetlig utvikling for fiskerinæringen på dagsorden. Fremtiden kommer, ta grep på den!
Posted by Ian on July 9, 2009 under Uncategorized |
Norge er å regne som en fiskeristormakt.
Fiskeriforvaltningen som Norge fører er blitt anerkjent blant de beste i verden. Det er få land i verden som kan vise til en så vellykket snuoperasjon i fiskerisammenheng, som akkurat Norge kan. Norge har mange ganger tidligere opplevd nesten total kollaps av flere primære bestander som for eksempel sild, lodde og torsk. Landet er nå velsignet med noen av verdens rikeste fiskeressurser bokstavelig talt svømmende rett forbi ”dørterskelen”, og per dags dato lever i noe av det reneste hav på planeten.
For å få til en hver vellykket snuoperasjon er man avhengig av vel gjennom-tenkte avgjørelser samt handlekraft. Til dette trenger vi ledere som er både kloke og klare i talen.
Fiskerinæringen har vært ryggraden til utallige store og små samfunn langs kysten og uten dette hadde det neppe vært bosetning langs kyststripen. Inntekter fra fiskeri og fangst har dannet grunnlaget for industriell vekst på land og til vanns. Ringvirkningene fra fiskeri har som oftest vært større enn selve fiskeriet. Fiskeri som storsamfunn ellers har vært vitne til radikale forandringer de siste 50 årene, og står nå tilbake som en skygge av seg selv med hensyn til antall mennesker sysselsatte i fiskeflåten og fiskerirelatert virksomhet på land. Kystsamfunnene i nord trenger et supplement av alternativt arbeidsplasser. Omstruktureringen har vært nødvendig, selv om metodene og resultatet er til stadighet emne for diskusjon.
Fiskerinæringen har for vane å hoppe i skyttergraven når det skjer tilsynelatende stor og negative forandringer i hverdagen. Fiskere er flinke til å si ifra, men dog ikke alltid like god på kommunikasjon. God kommunikasjon er IGJEN avhengig av tids riktig informasjon presentert på en forståelig måte, og bør være både sann og troverdig. En sterk fiskeriorganisasjon bør være i stand til å kommunisere i begge retninger, dvs. både til myndighetene og fiskerne. Dessverre er dette ikke alltid tilfellet, vi kan ta eksempel i årets seismikkskyting uten for Vesterålen. Fiskerinæringen har gjort det klart at petroleums virksomheten utenfor Lofoten og Vesterålen er uønsket, samtidig som Norges Fiskarlag har gitt positiv uttrykk for dialog med Olje Direktoratet angående gjennomføring av årets seismikkundersøkelse samt den viktige følgeforskning i regi av HI. En del fiskere oppfatter dette som et svik fra NF. Dersom NF har sviktet i seismikksaken kan dette være grunnet deres manglende formidling til medlemmer og andre om hvor viktig det vil være i fremtiden med en god og grundig dokumentasjon av eventuelle skadevirkninger og påfølgende tap for fiskerne og lokalsamfunnet.
En fremtidig sameksistens mellom næringene vil være avhengig av sterke, kloke og klart-talende ledere med evne til å skape tillit ikke bare hos sine egne, men også hos motparten. De samme kvalitetene er ønskelig i en Fiskeri og oljeminister. Store statsmenn ble ikke til kun på bakgrunnen av slagene de vant, men også på hvordan de handterte en vellykket retrett. Det er aldri for seint å snu!
Posted by Ian on May 21, 2009 under Uncategorized |
Ti tusener støvlar som trampar i takt.
Hvem er det som egentlig styrer fiskeripolitikken i Norge? Noen mener det er Fiskebåt, Norges Fiskarlag og FHL, mens andre peker på alliansen mellom Sametinget, Kystfiskarlaget og Fiskekjøpernes Forening og andre. Alle har blitt flinke til å drive lobbyvirksomhet ovenfor både lokale politikere og medlemmer av Stortinget. Spørsmålet er om denne lobbyvirksomheten har bært de fruktene som var ønsket?
Alle har fått ”frukter” men dessverre frukter som enten har kort holdbarhet eller er utgått på dato. Vi kan for eksempel ta løftet om et friere fiskeri for flåten under 10 meter, det ble fritt fiske som lovet så lenge det varte, og så var det slutt. Flytting av gruppen 10 til 11 meter ned i samme gruppe som under 10 meter ble gjort for å ”redde” småsjarkene fra strukturering. Dette ble til en ”redning” med en langvarig bismak.. Mange sentrale politikere har innkassert en ”billig” kortsiktiggevinst ved å appellere til frykten mange velgere hadde ved Stortingsvalget i 2005.
Nå tilbake til da ” ti tusener støvlar trampet i takt”. Det var den gangen fiskere hadde et felles agenda og velviljen til å stå sammen og med blikket rettet på det ”store bildet”. Det var slik Norges Fiskarlag og Råfiskloven ble til. Det var den gangen alle menn var noenlunde like og ressursene i havet var tilgjengelig for alle. Livet var hardere, men allikevel enklere på mange måter enn enkelte kan oppleve det i dag. Det kunne også virke som om folk var flinke til å beherske kunsten av ”gjensidig avhengighet” og å være ”kreative og byggende”. Kreativiteten til enkelte førte til en teknologisk effektivisering av fiskeriene, en effektivisering som koblet sammen med utilstrekkelig regulering ville vise seg i ettertid å koste kysten dyrt. Disse ny vinninger ble ønsket velkommen av enkelte, og møtt med skepsis av andre. Denne uenigheten mellom fiskere er ikke blitt mindre med årene, bare for å nevne splittelsen som oppsto på grunn av lukkingen av torskefiskeriene, konflikter imellom redskaps-grupper, strukturering i kystflåten under 15 meter og Kystfiske-utvalget for Finnmark med mer. Det er ingen tvil om at splittelsen imellom fiskeri-organisasjonene i tillegg til en ”nord- sør” konflikt” mer og mer har spilt fiskeriforvaltningen ut av hendene til Fiskeridirektoratet og fiskerne, og over i hendene til populistiske politikere og departementene.
Starten på året 2009 har mer en noensinne vist tydelig hvor viktig det er for norske fiskere å stå sammen og rette blikk mot ”det store bildet”. Vi har kanskje noe å lære fra historiens store stridsherrer, som alle sammen hadde et felles trekk: – nemlig evnen til å vite hvem som var fienden, fornuften til å vite hvor viktig det var med en god faktabasert strategi, og hvor viktig det var å unngå splittelse blant troppene. Nå er tiden inne igjen for de ”ti tusener støvler å trampe”, dog ikke nødvendigvis i samme takt men iallfall i samme retning. Snart er det valg!
Ti tusener støvlar som trampa i takt, gjev vyrdnad og makt
Posted by Ian on October 17, 2008 under Uncategorized |
EU discards politic 2008 —
Fisheries Management and Research – the birthplace of an unsustainable and unethical malpractice.
There is consensus across the EU (and world) that discarding of fish is a waste of much-needed natural resources and needs reducing. According to the EU, the main reason for the huge amount of discarding is excessive catching effort, and that capacity need reducing even further. The number of fishing vessels in Denmark and Scotland are all ready greatly reduced since the launch of the decommissioning program a few years ago. Discarding has increased year by year in certain fisheries. The amount of cod discarded in the Scottish whitefish fishery in the North Sea was greater in 2008 than in 2007, despite various measures of mitigation. Discards could at times be as much as, 80% by number and 40% by weight of each catch. Discards of cod were mainly of fish over the legal landing size 35cm.
The term “discards” is rather vague, since the term covers everything that is caught and subsequently thrown back into the sea. That use of active fishing gear accounts for by far the largest amounts of discards. Discarding can be caused by:
• Discards of fish below the minimum landing size, due to poor size selection properties of net meshes.
• Catch of non-target species.
• Hi-grading, retention of only the largest and best-paid fish,. This is most often due to low quota or quota that does not extend to as by catch in other fisheries.
• Can also occur as “invisible” catches of juvenile cod, haddock and whiting in fishing for species in the production of meal and oil.
• Catch of non-commercial species and benthos.
The EU’s plan for re building demersal fish stocks in the North Sea has been strongly influenced by castle in the sky thinking and is shamefully ineffective. The plan has lacked potency, both practical and political. It helps little with fishing capacity and quota reductions, when these reductions do not affect the behaviours of fishermen to the positive for the fish stocks, some thing which in turn will again benefit the fishermen. Fishermen in the North Sea have been entrapped over a long period in a negative spiral of bone scraped fish quotas and the insane mandatory practice of returning under sized and non-target fish back to the sea, fish that in reality are either dead or dying. Minimum landing sizes need to be related towards the protection of fish under spawning age. The best protection for immature fish is by avoidance.
.Fishermen and scientists around the North Sea basin have worked intensely to prove that it is possible to reduce the amount of discards in their respective fisheries… An example of this is the Fisheries Science Partnership in Scotland and England, where the fishermen themselves have taken the initiative to provide real-time-area closures and to use the trawls with a better selection capability. The goal is to achieve “conservation credits” that would justify larger quotas based on less discards. . Fishermen in Denmark have developed the use of video surveillance (CCTV) in order to document both the capture and quantity of discards. The catch of under sized fish has been effectively reduced through the increase of mesh sizes and the use of trawl types that exploit the fish’s natural behaviour:
• Nephrop trawls with low height, and without netting in the square and over belly – reducing the catch of haddock, whiting and at times cod.
• Flounder Trawl with low height, and without netting in the roof – reducing the catch of haddock, whiting and sometimes cod.
• Separatortrawl / seine separate cod / demersal fish from haddock and whiting.
• Eliminatortrawl, separates fish / bottom fish from haddock and whiting.
• Orkneytrawl, reduce catches of cod-especially juveniles
• Square mesh cod ends.
• Four panel extension piece,T 90 meshes in bottom and sides in conjunction with the square mesh top panel.
• Sorting grid.
The use of more selective trawl types and devices are not without consequences. Research shows the loss of certain types of catch / by catch. This loss can lead to weakened economy in the short term, but can be compensated in the long term with larger quotas.
.
. To date, the EU’s “policy makers” have lacked the will to implement the most relevant technical devices most suited to the dynamics of the various fisheries.
Fisheries management is not just about the management of fisheries resources, but also that of human behaviours. Management of fisheries must become less academic and more “hands on”
Fisheries management in EU and Norway need to become better at using the “carrot and the stick” approach, instead of” chemotherapy and amputation” as the “cure”. Take for example, fisheries in the U.S.A, where fishermen are given access to certain areas on the condition that they use a separatortrawl in fishing for haddock. The paradox is that the separator trawl originated from Scotland.
Fisheries in the North Sea are now showing signs of a positive development. The big question now is what will be necessary to keep the development moving in a forward direction? We need to strengthen and intensify cooperation between the fishing fleet, scientists and the Coast Guard to be able to practice “real-time management. Resource management must focus on having an overview and management of fish stocks and not only to maintain control over the fishermen. Effective “polising” of fisheries depends on: attendance, ability / means to uncover non compliance, effective sanctions, and not least a “good working relationship” based on professional knowledge and mutual respect.
. The proposal for a reduction in days at sea is certainly not a good solution. What the fishermen need now is rather an increase in days and the possibility to plan and execute an ecological and economically viable fishery. Fishermen are “practitioners” of the highest calibre and possess of an ocean of knowledge and ability to solve the challenges related to the future of their industry.
Norway has a unique position and chance to influence the EU’s fisheries policy in a positive direction. The fishing industry has the necessary will and tools: the question is whether the government has the courage and resolve to make the use of them!
Ian Kinsey
ian@intrepid.no
Posted by Ian on August 17, 2004 under Uncategorized |
” Sustainability”: what does it mean ? What should it mean?
And what they want us to believe!
There seams to be a rush to attain the Marine Steward-ship Council (MSC) “seal” of approval, by the Norwegian association of ocean-going fishing vessels. This is a wise move considering an ever increasing consumer consciousness concerning sustainability of fish stocks on a global level.
We have experienced in the past how quickly and effectively environmentalist and animal-rights groups can damage sales of marine products .This threat will not go away. We have an imminent need to paint a prettier picture for an ever-more informed/dis informed group of consumers.
There is a greater need for information than a need for a seal of “final approval”, – for a lot of damage can be done in only 6 months. The question is what kind of information and what it is to be based upon .Take cod for example, a fish that is very much in the media as being on the verge of extinction. A cod is a cod in the ears and eyes of most consumers, not knowing that there are several strains of cod in the N. Atlantic and it, s adjoining seas , some of which are in very good condition as is with stocks round the Faeroe Islands and the Norwegian & Barents Seas .
On the question of sustainability we have the need for a much deeper and wider
understanding of the word .Research scientists Ransom Myers and Boris Worm have spent the last 10 years on a study, which shows that some mayor fish species have been reduced by overfishing to 10% of that they were for 50 years ago. It is now time to eat “humble pie “and repent. The global consumer has still fresh in it,s memory the near extinction of several whale stocks in the Antarctic, due to over-exploitation by large whaling companies in the period 1900- 1960 . More recently we have experienced the collapse of the one time enormous cod stocks on Canadian coast, this collapse was effectuated by large fleets of factory trawlers from various parts of the world .1992 to be exact a moratorium was imposed on Canadian cod. Cod stocks in both the Baltic and North Sea are deemed under the level of sustainability, and have been subject to much negative publicity during the last 5 years. The situation for sand eel stocks in the N Sea is so critical that industrial trawlers have turned their attention to blue whiting .Stocks of capelin in the Barents Sea are on the verge of collapse. Norway has imposed a total ban in Norwegian waters on capelin for 2004. Capelin is mainly fished for the fish-meal industry, and much used in the salmon farming business, a business which is meeting quite a lot of protests in the USA and the U.K. Capelin is one of the primary food sources for Arctic cod. This over-fishing of capelin stocks has resulted in cod stocks in the Barents sea turning their attention to Arctic shrimp .Stocks of Arctic shrimp seam to be in a poor state due to increased pressure from both cod and a capital intensive fleet of shrimp trawlers .There are signs of an acute shortage of food in the Barents sea , this shortage affecting the ecological balance of both marine mammals and fish .
The year 2003 marked the start of the “great blue whiting experiment”, an experiment in seeing how far one “species”can take another before it collapses .The “species” conducting the experiment being a fleet of large high-powered pelagic trawlers from the Norway ,Iceland, Faeroe ,Russia and the European community. It is estimated that the total catch of blue whiting for 2003 will have exceeded 2.25 million tons. A TAC of 600,000 tons was recommended by ICES , this being ignored due to the fact that the involved nations are not able to reach an agreement concerning how big an allocation of future TAC,s each land is entitled to .There is an on-going race to establish track records on which to base future claims of stock entitlement . This unregulated “track record race”based up-on a non-agreement is being used to legitimate what could be the beginning of the end for NE –Atlantic blue whiting stocks .This unregulated fishery has also generated large incomes for the vessels concerned.
Now back to the question of “sustainability”, what does it mean? For most people and economists it means having a harvest which does not exceed nature,s capability of replenishing it self. This of course is true apart from the fact that it is an all too simple explanation for a subject that is immensely complex . Is would be wise to include PEOPLE as opposed to companies ,division of wealth and well-being instead of corporate profit , bio-dependability of fish stocks /marine mammals and again HUMANS that directly depend on marine resources for their existence .
It is a paradox that the UN is striving to increase the existence level of the worlds poor, when at the same time many of it,s wealthy member states are privatising their natural resources and putting them in the hands of finance institutes and capital strong players . The system of individual transferable quotas (ITQ) has failed miserably as a means of resource management. This system has led to heavy financial burdens for second generations ITQ owners, resulting in their owners in reality fishing for the financial institutions .This system of “fishing for the banks” generates little income to coastal societies .Take Iceland for example, a fishing nation that has on numerous occasions in the past defended it,s coastal waters from fleets of large foreign trawlers ,predominantly British and later culminating in “the great cod war”.Now with Iceland having sovereignty over it,s diminishing fisheries resources the scene was being set for a new “war,” a war of access to Islands hard won resources .Island along with other countries imposed a system of quotas as a means of stocks management, this system being made individual and transferable . To-days situation is that over 50% of the Icelandic fish resources are in the hands of 10 large companies located centrally on Iceland resulting in the impoverishment of many small coastal communities. Fishing, what was once the means of sustenance for the many has become an acquisition of the few and an object of the stock – exchange.
The “Common fisheries policy” in the EU has resulted in white fish stocks being at an all time low. This all time “low” coming in despite the fact that coastal fishing fleets have been decimated in recent years to the advantage of a fleet of “CE approved” hyper effective fishing vessels .One third of all fish landed by the British fishing fleet is caught by British fishing vessels under Spanish ownership .Denmark was once renowned for it,s fleet of small eggshell blue cutters ,crewed by innovative fishermen using “light-weight” gear as opposed to heavy bottom trawls .Those days are long gone along with most of the inshore fishing fleets and the communities they once supported .Paradoxically the anticipation of“the tragedy of the commons”,and the means used to avert, it have materialised as the “tragedy of the common fisheries policy”.
